Jakten på hukommelsen

I filmen «Jakten på hukommelsen» møter vi «Vind», en nordmann som har mistet hukommelsen på ukjent vis, mens han var på en reise alene rundt i Kina. Han våkner opp på et tog, helt uten minner, med en langtidshukommelse som en slettet harddisk. Den episodiske hukommelsen, som gir oss evnen til å holde fast ved hendelser langt tilbake i tid, er hos Vind helt borte. Den semantiske hukommelsen, men evnen til å huske begreper regler og fakta er på samme måte blank, mens den prosedyremessige hukommelsen har han fortsatt intakt og han klarer da for eksempel å skrive på et tastatur, spille på gitar, og han kan gå. Ikke minst han har beholdt sine gode språkferdigheter og selv om han forvirrer språkene i starten, klarer han å svare mennesker som prøver å hjelpe han. Han snakker minst kinesisk, norsk, engelsk og tysk, og dette er veldig viktige ferdigheter som hjelper han i hans jakt på hukommelsen.

Det er tydelig at Vind prøver å finne tilbake til sin gamle identitet, ved at han fortsetter på samme måte som før, med sine lange hår og skjegg, omreisende livstil og åpenhet for nye impulser. Likevel ser vi at han ikke har den samme tilhørigheten til andre steder og mennesker. Han føler seg for eksempel mer hjemme i Kina enn i Norge etter hukommelses tapet, av den enkle grunn at det er der han har vært mest. Den delen av identiteten som ligger i hans egen karakter, utseende og ferdigheter står nok midlertidig ganske sterk, ved at det er disse delene av han, han har klart å beholde. Det er nok den delen av identiteten hans som er knyttet til relasjoner og tilhørighet som er ganske blank.

Som jeg allerede har går innpå har Vind vanskeligheter med å forstå hvordan de ulike relasjonene skal og har vært, for eksempel ser han på sin mor på samme måte som venner, uten det forholdet som bygges opp gjennom barndommen. Vi kan se at Vind har veldig gode ferdigheter når det gjelder å sosialisere. Han måter livet og andre mennesker med en veldig åpenhet og virker å mene det beste om alle folk. Dette gir han også gode opplevelser rundt det å bygge relasjoner til folk og han klarer på veldig godt vis å bygge et nytt nettverk rundt han

Læringsstrategier

Læringsstrategier/studieteknikker er framgangsmåter elever bruker for å lære best mulig. Det er ikke alltid lett å finne den optimale læringsmetoden og det er forskjell på hvor godt en lærer ved bruk av ulike metoder. Læringstrategitenkning tar for seg dette emnet, basert på erfaringer fra studieteknikk og kunnskap fra læringspsykologi.

Når man skal lære godt, er det først og fremt viktig å være arbeide konsentrert. Som alt annet kommer heller ikke læring av seg selv, men med en god læringsstrategi kan su lære mer effektivt.

Det er også viktig å ha et mål for læringen, så man vet hva man arbeider mot. I skolesammenheng er dette ofte et læreplanmål og det læreren sier er viktig å kunne/ kommer på neste prøve.

En tredje faktor er at det er viktig å få oversikt over hva det er du skal lære, slik at du tydelig kan se hvilken kunnskap det er skal sitte igjen med og hvordan du ligger an i forhold til det. Et tankekart med de ulike emnene, se på innholdsfortegnelsen i boka eller bla igjennom sidene er en god start.

Sist men ikke minst er det bra for læringen om den finner sted i sosialt samspill, i skolen foregår jo dette ofte med medelever og lærer. For i samspill med andre deler kan man ofte letter reflekter og se sammenheng og dra nytte av hverandres kompetanse,

Mine læringsstrategier

Når det gjelder min bruk av læringsstrategier har jeg noen metoder som jeg nesten alltid bruker. I tillegg har jeg metoder jeg gjerne bruker for å variere litt, spesielt om det jeg skal lære er utfordrende og jeg sliter med motivasjonen.

Først og fremst jeg å skrive sammendrag, slik at jeg med mine ord kan forklare stoffet og slik får jeg også lettere oversikt.

Jeg lager gjerne også en tidslinje når det er mange årstall og hendelser og jeg kan finne på å skive små lapper når det er formler, gloser og begreper jeg skal lære meg.

Om jeg synes det er mye å gape over og ikke er så motivert for å sitte og lese alt selv, synes jeg det er smart å lage en studiesirkel med medelever, der vi alle fordyper oss og forklarer for hverandre de ulike emnene.
Alt i alt, mener jeg det er viktig å ha mange studieteknikker for hånden. Og det er fint at vi lærer om disse gjennom skolen, for det er ganske så individuelt hva hver og en foretrekker å bruke som studiemetode. 

The Game of Death

I psykologien forrige fredag så vi en dokumentar og nå skal jeg fortelle om rammen rundt forsøket i dokumentaren og resultatet og om mine tanker rundt det dokumentaren tar opp. 

"The Game of Death"er en dokumentar som tar for seg en moderne vri på "the Miligram Experiment" fra 60-tallet, der han testet hvor lydige mennesker var til autoritetsfigurer. Her krevde forsøkslederen at forsøkspersonen skulle sende stadig sterkere elektriske støt til en skuespiller som ga uttrykk for smerte. Poenget var å se hvor mange personer som ville fortsette å følge autoritetspersonens ordre, selv om det innbar tortur.

Det eneste som var endret i dokumentarens forsøk i forhold til "the Miligram experiment" var at det var satt til et annet miljø, et gameshow, der publikum også sto for en makt som presset forsøkspersonen til å fortsette og der autoritetspersonen var en kvinnelig kjendisvert.

Resultatet ved dette forsøket ble at hele 81% av forsøkspersonene gikk hele med å sende 20 elektrosjokk på opptil 460 volt. Det var 16 av de 80 forsøkspersonene som sto opp mot autoriteten og nektet å fullføre ordene hennes og forlot spillet før elektrosjokkene ble livsfarlige.

Når jeg så på denne dokumentaren synes jeg det var veldig sjokkerende at så mange valgte å fullføre elektrosjokkene, men samtidig vet jeg at i samme situasjon hadde jeg sannsynligvis gjort akkurat det samme (ifølge dette forsøket er det jo hele 81% sjanse for det). Jeg legger merke til hvor stor makt en slikt autoritetsperson har over en som i utgangspunktet har fri vilje. Presset fra verten, samt publikum og media og TV som autoriteter er massivt, og det er tydelig  se at forsøkspersonen krymper seg under presset og at sterke moralske konflikter  koker i hodet på dem.

Hva er lykke?

Nå skal jeg gi et lite sammendrag av en artikkel skrevet av

Odd Ivar Strandkleiv på elevsiden.no som heter Hva er lykke?

Hvordan vi har det og hvor lykkelige vi er et grunnleggende spørsmål for alle mennesker. Ved å sammenligne egen opplevelser med de kriteriene vi har avgjør vi selv hvor lykkelige vi er. Lykke blir sett på som et positivt mål, noe man ønsker å oppnå, ved at de positive sidene ved livet, overskygger de negative. Har man over lang tid en overvekt av positive affekter vil man evaluere seg selv som lykkelig.

Den evalueringen man gjør i forhold til hvor lykkelig man er har også sammenheng med hvordan man ser på ting. Alle mennesker har ulike standarder som de måler opplevelser opp mot og ut ifra de kriteriene gjør man opp en status om hvordan man har det. Legger man merke til de positive aspektene ved hendelser, vil man være lykkeligere enn en som fremhever de negative. Å se på glasset som halvfullt, ikke halvtomt er et klassisk eksempel.

Andre mer konkrete faktorer for grad av lykke kan også være om vi oppnår målene våre, holder på med givende og interessante aktiviteter eller om livet ble som forventet.

Noen forskere har også sett på om lykke kan være arvelig. De kom frem til at arv og opplevelser har like stor del i en persons grad av lykke. I tillegg ser materielle goder ut til å ha lite å si når det gjelder lykke.

For elever utgjør skolen en utrolig stor del av hverdagen og er derfor en viktig bidragsyter og har stor påvirkning på elevenes lykkefølelse. Generell trivsel, motivasjon og personlig utvikling er faktorer som avgjør om skolen oppfattes som et positivt innsalg i elevenes liv. Det er viktig at skolen hjelper eleven til å oppnå disse faktorene.

Spesielt sosial og faglige kompetansen er viktig i forhold til elevenes lykke og dette er skolen i stor grad en viktig institusjon der denne utviklingen skjer. Skolen må legge til rette for et læringsmiljø hvor alle, uansett evner og forutsetninger kan lykke faglig og sosialt.

Jakten på en kur - psykiatriens historie

Vi har sett dokumentaren Jakten på en kur i psykologien og nå skal jeg gi et sammendrag av denne dokumentaren og dele noen tanker.

Dokumentaren tar oss gjennom psykiatriens historie fra 1800-tallet, med anleggelser av de første asyler i Norge, til 1970-tallet der piller som behandlingsform gradvis overtar. Introduksjonen til tema er et møte med en kvinne som selv har vært anlagt på flere psykiatriske avdelinger med tunge psykiske lidelser, men som har blitt frisk og nå selv er utdannet psykolog. Deretter forteller en forfatteren om det han fant ut da han skrev en bok om den psykiatriske historien i Norge og tok utgangspunkt i utviklingen ved Sanderud far det ble bygget.

Dokumentaren tar oss gjennom utviklingen av ulike kurer og vi får høre om de ulike behandlingsmetodene som ble brukt. Sengeleie, uker og måneder i badekar, arbeidsterapi, påført feber, malariakuren, fjerne mulige betennelser i kroppen ved å trekke ut for eksempel mandler og tenner, sjokkbehandlinger med insulin, nitrogenrom, langtids neddoping, lobotomi, elektrosjokk og etter hvert også medisiner er de metodene som ble brukt i forsøket på å finne kuren for en rekke psykiske lidelser.

Det virker som om denne dokumentaren gir et veldig virkelig bilde av den behandlingen psykisk syke har fått oppgjennom årene, og når sannheten kommer frem blir et forferdelig bilde av deres hverdag malt. Det er sterkt å se hvordan pasientbehandlingen i psykiatrien utviklet seg, med en start der man hadde slik tro på at man skulle klare å kurere pasientene med en behandling der humanisme og "moral treatment" sto i sentrum, til det ble tydd til makt innlåsing og overgrep for å holde ro på de stadig overfylte avdelingene. Mangelen på resultater av behandlingene man utførte, gjorde at man stadig tok til mer drastiske og spekulative metoder. Det ble tydelig at man ikke lenger vektla risikoen når man vurderte behandlingsformer, for legene ble mer og mer desperate. Det måtte da finnes en kur? På denne måten ble det gjort forferdelige overgrep mot et stort antall pasienter i Norge og i resten av Europa.

Jeg synes naturligvis det er sterkt å tenke på hvordan dette gikk for seg, og det er overraskende å høre hvor lite gjennomtenkt mange av behandlingsformene kan virke. På mange måter ser det ut som at psykiaterne brukte prøv og feil-metoden med sine pasienter, med dødsfall og store pasientskader som gjentagende utfall. Det er vanskelig å tenke seg hvordan så mange mennesker som led under disse behandlingene og hvordan alt aarbeidet ga minimalt med avkastning, ingenting viste seg å gi de virkningene man ønsket. Heldigvis gikk utviklingen slik at vi nå også har medikamenter som behandling for psykiske lidelser og vi har heldigvis sluttet å forske på mennesker på denne måten.

Opplevelsen av dokumentaren er ekstra sterkt når man forstår at alt dette handler om psykiatrien i Norge, rett rundt, bare noen hundreår/tiår tilbake i tid. Da blir ting plutselig veldig nært. Jeg bor i tillegg bare ca. 1 km unna Blakstad sykehus som i 1904 ble åpnet som asyl, og der mye av dette nok har foregått.

I Norge i dag har mange av de tidligere psykiatriinstitusjonene enten blitt omgjort til distriktspsykiatriske enheter, eller lagt ned. Erstatterne er da gjerne enheter under et universitetssykehus. Sykehus som Gaustad, Blakstad og Dikemark ble alle anlagt helt i starten av 1900-tallet og fungerer i dag fortsatt som store psykiatriske avdelinger. Blakstad for eksempel gir behandling innenfor akuttpsykiatri, psykosebehandling, rehabilitering og alderspsykiatri for voksne i Asker og Bærum.

Hei:)

Jeg tar Psykologi 1 i andreklasse på Sandvika videregående skole. Jeg valgte psykologi som et av mine valgfag fordi jeg synes det virker som et veldig spennende fag, som gir meg mulighet til å lære om meg selv og folkene rundt meg. Jeg hadde også et ønske om å velge et mer kreativt fag, når de andre fagene jeg tar er faglig sett tyngre vil jeg tro.

Jeg har et mål om at dette vil være et fag jeg mestrer godt, ved at jeg er aktiv i diskusjoner og klarer og tilnærme meg faguttrykker og fagstoff. For å klare dette må jeg jobbe godt med faget i timene, så vel som hjemme. Jeg må sette av tid til å lese godt på lekser og skrive ned begreper i en begrepsbank. For å være aktiv i diskusjoner må jeg tørre å slenge meg utpå og ikke kvie meg for å svare feil.

Den første fagdagen i psykologi jobbet vi med å bli kjent med læreplanen og læreboka, gjennom å gjøre en rekke oppgaver som gjorde at vi måtte lete etter informasjon. Vi gikk også igjennom kapittelet om psykologiens historie og i tillegg snakket vi om kreativitet og fikk en kreativitetsoppgave.  Fra dette lærte jeg å finne frem i boka, jeg fikk også en bedre oversikt over hva psykologi 1 handler om og jeg lærte masse om hvordan psykologien har utviklet seg gjennom historien.

- Signe