Jakten på en kur - psykiatriens historie

Vi har sett dokumentaren Jakten på en kur i psykologien og nå skal jeg gi et sammendrag av denne dokumentaren og dele noen tanker.

Dokumentaren tar oss gjennom psykiatriens historie fra 1800-tallet, med anleggelser av de første asyler i Norge, til 1970-tallet der piller som behandlingsform gradvis overtar. Introduksjonen til tema er et møte med en kvinne som selv har vært anlagt på flere psykiatriske avdelinger med tunge psykiske lidelser, men som har blitt frisk og nå selv er utdannet psykolog. Deretter forteller en forfatteren om det han fant ut da han skrev en bok om den psykiatriske historien i Norge og tok utgangspunkt i utviklingen ved Sanderud far det ble bygget.

Dokumentaren tar oss gjennom utviklingen av ulike kurer og vi får høre om de ulike behandlingsmetodene som ble brukt. Sengeleie, uker og måneder i badekar, arbeidsterapi, påført feber, malariakuren, fjerne mulige betennelser i kroppen ved å trekke ut for eksempel mandler og tenner, sjokkbehandlinger med insulin, nitrogenrom, langtids neddoping, lobotomi, elektrosjokk og etter hvert også medisiner er de metodene som ble brukt i forsøket på å finne kuren for en rekke psykiske lidelser.

Det virker som om denne dokumentaren gir et veldig virkelig bilde av den behandlingen psykisk syke har fått oppgjennom årene, og når sannheten kommer frem blir et forferdelig bilde av deres hverdag malt. Det er sterkt å se hvordan pasientbehandlingen i psykiatrien utviklet seg, med en start der man hadde slik tro på at man skulle klare å kurere pasientene med en behandling der humanisme og "moral treatment" sto i sentrum, til det ble tydd til makt innlåsing og overgrep for å holde ro på de stadig overfylte avdelingene. Mangelen på resultater av behandlingene man utførte, gjorde at man stadig tok til mer drastiske og spekulative metoder. Det ble tydelig at man ikke lenger vektla risikoen når man vurderte behandlingsformer, for legene ble mer og mer desperate. Det måtte da finnes en kur? På denne måten ble det gjort forferdelige overgrep mot et stort antall pasienter i Norge og i resten av Europa.

Jeg synes naturligvis det er sterkt å tenke på hvordan dette gikk for seg, og det er overraskende å høre hvor lite gjennomtenkt mange av behandlingsformene kan virke. På mange måter ser det ut som at psykiaterne brukte prøv og feil-metoden med sine pasienter, med dødsfall og store pasientskader som gjentagende utfall. Det er vanskelig å tenke seg hvordan så mange mennesker som led under disse behandlingene og hvordan alt aarbeidet ga minimalt med avkastning, ingenting viste seg å gi de virkningene man ønsket. Heldigvis gikk utviklingen slik at vi nå også har medikamenter som behandling for psykiske lidelser og vi har heldigvis sluttet å forske på mennesker på denne måten.

Opplevelsen av dokumentaren er ekstra sterkt når man forstår at alt dette handler om psykiatrien i Norge, rett rundt, bare noen hundreår/tiår tilbake i tid. Da blir ting plutselig veldig nært. Jeg bor i tillegg bare ca. 1 km unna Blakstad sykehus som i 1904 ble åpnet som asyl, og der mye av dette nok har foregått.

I Norge i dag har mange av de tidligere psykiatriinstitusjonene enten blitt omgjort til distriktspsykiatriske enheter, eller lagt ned. Erstatterne er da gjerne enheter under et universitetssykehus. Sykehus som Gaustad, Blakstad og Dikemark ble alle anlagt helt i starten av 1900-tallet og fungerer i dag fortsatt som store psykiatriske avdelinger. Blakstad for eksempel gir behandling innenfor akuttpsykiatri, psykosebehandling, rehabilitering og alderspsykiatri for voksne i Asker og Bærum.