The Game of Death

I psykologien forrige fredag så vi en dokumentar og nå skal jeg fortelle om rammen rundt forsøket i dokumentaren og resultatet og om mine tanker rundt det dokumentaren tar opp. 

"The Game of Death"er en dokumentar som tar for seg en moderne vri på "the Miligram Experiment" fra 60-tallet, der han testet hvor lydige mennesker var til autoritetsfigurer. Her krevde forsøkslederen at forsøkspersonen skulle sende stadig sterkere elektriske støt til en skuespiller som ga uttrykk for smerte. Poenget var å se hvor mange personer som ville fortsette å følge autoritetspersonens ordre, selv om det innbar tortur.

Det eneste som var endret i dokumentarens forsøk i forhold til "the Miligram experiment" var at det var satt til et annet miljø, et gameshow, der publikum også sto for en makt som presset forsøkspersonen til å fortsette og der autoritetspersonen var en kvinnelig kjendisvert.

Resultatet ved dette forsøket ble at hele 81% av forsøkspersonene gikk hele med å sende 20 elektrosjokk på opptil 460 volt. Det var 16 av de 80 forsøkspersonene som sto opp mot autoriteten og nektet å fullføre ordene hennes og forlot spillet før elektrosjokkene ble livsfarlige.

Når jeg så på denne dokumentaren synes jeg det var veldig sjokkerende at så mange valgte å fullføre elektrosjokkene, men samtidig vet jeg at i samme situasjon hadde jeg sannsynligvis gjort akkurat det samme (ifølge dette forsøket er det jo hele 81% sjanse for det). Jeg legger merke til hvor stor makt en slikt autoritetsperson har over en som i utgangspunktet har fri vilje. Presset fra verten, samt publikum og media og TV som autoriteter er massivt, og det er tydelig  se at forsøkspersonen krymper seg under presset og at sterke moralske konflikter  koker i hodet på dem.

Hva er lykke?

Nå skal jeg gi et lite sammendrag av en artikkel skrevet av

Odd Ivar Strandkleiv på elevsiden.no som heter Hva er lykke?

Hvordan vi har det og hvor lykkelige vi er et grunnleggende spørsmål for alle mennesker. Ved å sammenligne egen opplevelser med de kriteriene vi har avgjør vi selv hvor lykkelige vi er. Lykke blir sett på som et positivt mål, noe man ønsker å oppnå, ved at de positive sidene ved livet, overskygger de negative. Har man over lang tid en overvekt av positive affekter vil man evaluere seg selv som lykkelig.

Den evalueringen man gjør i forhold til hvor lykkelig man er har også sammenheng med hvordan man ser på ting. Alle mennesker har ulike standarder som de måler opplevelser opp mot og ut ifra de kriteriene gjør man opp en status om hvordan man har det. Legger man merke til de positive aspektene ved hendelser, vil man være lykkeligere enn en som fremhever de negative. Å se på glasset som halvfullt, ikke halvtomt er et klassisk eksempel.

Andre mer konkrete faktorer for grad av lykke kan også være om vi oppnår målene våre, holder på med givende og interessante aktiviteter eller om livet ble som forventet.

Noen forskere har også sett på om lykke kan være arvelig. De kom frem til at arv og opplevelser har like stor del i en persons grad av lykke. I tillegg ser materielle goder ut til å ha lite å si når det gjelder lykke.

For elever utgjør skolen en utrolig stor del av hverdagen og er derfor en viktig bidragsyter og har stor påvirkning på elevenes lykkefølelse. Generell trivsel, motivasjon og personlig utvikling er faktorer som avgjør om skolen oppfattes som et positivt innsalg i elevenes liv. Det er viktig at skolen hjelper eleven til å oppnå disse faktorene.

Spesielt sosial og faglige kompetansen er viktig i forhold til elevenes lykke og dette er skolen i stor grad en viktig institusjon der denne utviklingen skjer. Skolen må legge til rette for et læringsmiljø hvor alle, uansett evner og forutsetninger kan lykke faglig og sosialt.

Jakten på en kur - psykiatriens historie

Vi har sett dokumentaren Jakten på en kur i psykologien og nå skal jeg gi et sammendrag av denne dokumentaren og dele noen tanker.

Dokumentaren tar oss gjennom psykiatriens historie fra 1800-tallet, med anleggelser av de første asyler i Norge, til 1970-tallet der piller som behandlingsform gradvis overtar. Introduksjonen til tema er et møte med en kvinne som selv har vært anlagt på flere psykiatriske avdelinger med tunge psykiske lidelser, men som har blitt frisk og nå selv er utdannet psykolog. Deretter forteller en forfatteren om det han fant ut da han skrev en bok om den psykiatriske historien i Norge og tok utgangspunkt i utviklingen ved Sanderud far det ble bygget.

Dokumentaren tar oss gjennom utviklingen av ulike kurer og vi får høre om de ulike behandlingsmetodene som ble brukt. Sengeleie, uker og måneder i badekar, arbeidsterapi, påført feber, malariakuren, fjerne mulige betennelser i kroppen ved å trekke ut for eksempel mandler og tenner, sjokkbehandlinger med insulin, nitrogenrom, langtids neddoping, lobotomi, elektrosjokk og etter hvert også medisiner er de metodene som ble brukt i forsøket på å finne kuren for en rekke psykiske lidelser.

Det virker som om denne dokumentaren gir et veldig virkelig bilde av den behandlingen psykisk syke har fått oppgjennom årene, og når sannheten kommer frem blir et forferdelig bilde av deres hverdag malt. Det er sterkt å se hvordan pasientbehandlingen i psykiatrien utviklet seg, med en start der man hadde slik tro på at man skulle klare å kurere pasientene med en behandling der humanisme og "moral treatment" sto i sentrum, til det ble tydd til makt innlåsing og overgrep for å holde ro på de stadig overfylte avdelingene. Mangelen på resultater av behandlingene man utførte, gjorde at man stadig tok til mer drastiske og spekulative metoder. Det ble tydelig at man ikke lenger vektla risikoen når man vurderte behandlingsformer, for legene ble mer og mer desperate. Det måtte da finnes en kur? På denne måten ble det gjort forferdelige overgrep mot et stort antall pasienter i Norge og i resten av Europa.

Jeg synes naturligvis det er sterkt å tenke på hvordan dette gikk for seg, og det er overraskende å høre hvor lite gjennomtenkt mange av behandlingsformene kan virke. På mange måter ser det ut som at psykiaterne brukte prøv og feil-metoden med sine pasienter, med dødsfall og store pasientskader som gjentagende utfall. Det er vanskelig å tenke seg hvordan så mange mennesker som led under disse behandlingene og hvordan alt aarbeidet ga minimalt med avkastning, ingenting viste seg å gi de virkningene man ønsket. Heldigvis gikk utviklingen slik at vi nå også har medikamenter som behandling for psykiske lidelser og vi har heldigvis sluttet å forske på mennesker på denne måten.

Opplevelsen av dokumentaren er ekstra sterkt når man forstår at alt dette handler om psykiatrien i Norge, rett rundt, bare noen hundreår/tiår tilbake i tid. Da blir ting plutselig veldig nært. Jeg bor i tillegg bare ca. 1 km unna Blakstad sykehus som i 1904 ble åpnet som asyl, og der mye av dette nok har foregått.

I Norge i dag har mange av de tidligere psykiatriinstitusjonene enten blitt omgjort til distriktspsykiatriske enheter, eller lagt ned. Erstatterne er da gjerne enheter under et universitetssykehus. Sykehus som Gaustad, Blakstad og Dikemark ble alle anlagt helt i starten av 1900-tallet og fungerer i dag fortsatt som store psykiatriske avdelinger. Blakstad for eksempel gir behandling innenfor akuttpsykiatri, psykosebehandling, rehabilitering og alderspsykiatri for voksne i Asker og Bærum.